Kreft er ikke gøy

Dette er sikkert et innlegg bare for de som er spesielt interessert i å vite hvordan ting arter seg for en kreftpasient fra man finner ut at man har kreft, til det meste er overstått.  Men alle som ønsker det er hjertelig velkommen til å lese.

Det siste året har jeg vært gjennom utrolig masse, både psykisk og fysisk. Først fikk jeg rede på at jeg hadde fått brystkreft. Dvs ikke helt med det samme da. 20 oktober 2009 gikk jeg til legen fordi jeg hadde kjent en hevelse i brystet. Ikke en kul eller noe, så jeg håpet vel egentlig at det var en infeksjon eller noe. Men legen henviste meg videre til mammografi. Der startet alt det ikke gøye.

10. november: Først skviste de brystene mine mellom to plater, så hardt at jeg trodde de skulle sprekke. Deretter var det ultralyd, fordi de fant en svulst på mammografibildene. Ultralyden etterpå viste at det var ytterligere 2 svulster. De måtte ta prøver av dem, med en kjempetykk nål i et instrument. Og dette instrumentet brukte de til å SKYTE inn i svulstene for å få ut vev. Au au au så vondt!! Og endatil hadde de satt bedøvelse. (Nåla var så stor at de måtte skjære hull i brystet for å få den inn!)

Jeg fikk svar uken etterpå. Den største kulen var ondartet, men de andre to viste ikke godt nok, så de måtte ta nye prøver av dem. Hvis de viste seg å være godartet, ville det holde å bare fjerne den store kulen. Men hvis ikke måtte de fjerne hele brystet. Gjett om jeg hadde lite lyst til å ta de smertefulle biopsiene en gang til. Legen ga meg et valg: Enten kunne jeg ta prøvene og håpe at resultatet var bra, og ha muligheten til å beholde brystet. Eller jeg kunne bestemme meg der og da for å fjerne det, og være sikker på at de fikk vekk alt.

Selv om jeg allerede da hadde en stor følelse av hva resultatet ville bli, kunne jeg ikke la være å gi meg selv en bitteliten mulighet til å beholde brystet. Så ble det nye prøver, og samme nedslående svar. Ondartet. Legen ville operere meg allerede to uker senere. Men dette var midt i november, og jeg spurte om det ville utgjøre noe stor forskjell om jeg ventet til over nyttår, så jeg fikk feire julen på skikkelig vis først. Det gikk bra, og jeg er glad jeg tok det valget, så jeg fikk tid på meg til å venne meg til tanken. Jeg trengte den tiden, og følte meg egentlig ganske rolig da tiden var inne for operasjon.

Den 7. januar 2010 klokken åtte ble jeg hentet til operasjon. De tok seg god tid og forklarte meg alt som skjedde rundt meg, da jeg var kommet ned på operasjonsstua.  Selve operasjonen begynte sikkert ikke før nærmere ni, og varte ca 1 time. Jeg våknet av at noen pirket i meg og spurte om jeg var våken, og vipps: Lys våken! Jeg hadde bare sovet en times tid, men så uthvilt som jeg var da de vekket meg har jeg ikke vært på lenge. De trillet meg inn på oppvåkningen, hvor jeg måtte være i 2 timer... Snakk om kjedelig. Alle rundt meg enten sov eller stønnet og skrek av smerter, og jeg satt der i senga... og bare ventet på å komme opp på avdelingen. Da jeg endelig ble kjørt opp ditt, var jeg skrubbsulten! Jeg hadde ikke akkurat spist så mye. Så da jeg kom opp, fikk jeg et brett med middag som jeg mer eller mindre slukte. Og desserten gikk ned på høykant.  Sjelden har mat smakt så godt!

Fram til jeg skulle spise, hadde jeg vært stripset fast i sengen med drenet fra operasjonssåret. men de fjernet stripset sånn at jeg kunne sette meg på kanten av senga og spise litt. Heldigvis!  Så da maten var fortært, tok jeg med meg brettet og gikk ut på dagligstua med det. Jeg følte meg mer oppegående enn på lenge! og sykepleierne var livredde for at jeg skulle bli svimmel og besvime eller noe. No way! Jeg var helt propell! Jeg ville egentlig hjem med det samme, men de mente at jeg i allefall måtte vente til dagen etter, så da gjorde jeg det.

Nå begynte en tid med trøtthet, og tapping. Jeg sov mye, og måtte flere ganger inn på sykehuset og tappe drensvæske. Fem ganger var jeg inne og tappet ut væske. Og det var en ganske skremmende opplevelse, i allefall første gangen. Her hadde det mer eller mindre vokst ut en ny pupp, som skvulpet noe veldig og var ganske øm og sprengt. Og så kom legen med DEN megasvære nåla og bare stakk den rett inn i såret og sugde ut væske (heldigvis kjente jeg ikke noe av det!). Jeg kunne se hvordan det snurpet seg sammen og ble innhult og merkelig... Det varte en ukes tid, så var skvulpepuppen på plass igjen, og jeg måtte inn igjen og tappe, osv osv...

Etter 8 uker fikk jeg første cellegiftkur. Det var ikke så ille som jeg hadde trodd. 3 poser cellegift, og så gikk jeg hjem med 3 forskjellige sorter kvalmestillende tabletter som jeg tok de første 3 dagene etter kuren, og rekvisisjon på parykk. Jeg ble ikke kvalm eller noe, men fyttigrisen så trøtt! Jeg sov og sov og sov og sov, mer eller mindre 2 døgn i strekk. Jeg var bare oppe og gikk på do, og drakk vann. Men så etter to dager var jeg plutselig back on track igjen.

Da det var gått tre uker etter kuren, begynte håret å dette av. Og det gikk fort! Heldigvis hadde jeg allerede fått ordnet meg parykk, så da håret ble veldig tynt og pistrete, gikk jeg til frisøren og fikk det av, og så  kom jeg ut igjen med parykken på. (Det begynte så smått å vokse ut igjen etter 4. CG kur)

Cellegiften ble gjentatt hver 3. uke til jeg hadde hatt 6 kurer. Heldigvis ble jeg ikke dårlig av det. Bare trøtt. Og så var det stråling i 5 uker. Hver dag.  Merket ikke så mye av det de første ukene. Men etter 4 uker var jeg ganske rød, og det ble verre og verre til et par uker etter at jeg var ferdig. Jeg slet med åpne brannsår, men heldigvis ble de ikke betente, og jeg hadde en salve som leget sårene veldig fort :)

Den dagen jeg hadde siste stråling, reiste vi på ferie til Danmark og Tyskland. Vi dro rett fra sykehuset til Kr. Sand for å ta fergen. Gjett om jeg  var glad det var over! Jeg pådro meg en skikkelig kraftig bronkitt under strålingen, og fikk problemer med stemmen, til tider var den nesten borte, og en dag var den faktisk HELT borte. Jeg kunne bare hviske, og ungene hvisket tilbake til meg... og måtte snakke i telefonen for meg.Det varte heldigvis ikke lenge. Men det hender jeg blir en smule groggy i stemmen når jeg er sliten. Strålingen har gjort stemmebåndene mine litt mindre elastiske, så de tåler lite før de tar seg en pause.

Jeg brukte hormonhemmende tabletter noen mnd  fra juli, men jeg fikk masse revmatiske smerter etter noen mnd, som bare ble verre og verre. Så nå har jeg sluppet dem, og får heller sprøyter i magen en gang pr mnd. Håper at smertene forsvinner nå, og at det bare var bivirkninger av tablettene. For dette er medisiner jeg må ha i 5 år. Og jeg har ikke lyst å være giktisk i 5 år hvis jeg ikke må!

Jeg har  i januar 2011 vært hos plastikk-kirurg til vurdering av rekonstruksjon. Det skal være tre valg i måten det gjøres på. Den enkleste måten er å få ekspandert huden, og få satt inn protese. Så kan man bruke mageskinn til å lage nytt bryst av. Den tredje måten er å ta hud og vev fra ryggen og lage nytt med. Siden jeg har vært strålt, er ikke huden min elastisk nok til det første alternativet, så da er det bare to valg igjen. Det andre alternativet må jeg også glemme, siden jeg har store stygge operasjonsarr midt på magen. Så da har jeg egentlig ikke noe valg. De må flytte litt av ryggen min fram. Det  blir sikkert bra, men jeg ville jo helst fått brukt magen da, når jeg først må bruke eget vev. Jeg har sikkert nok mage til å lage et par kjempepupper! Da kunne jeg slått to fluer i en smekk! Bort med magen, og nye fjonge sprettpupper!

Jaja... sånn er livet. Jeg har kvittet meg med kreften (regner jeg i allefall med. Det så veldig bra ut på 1-års kontrollen i allefall :) Så nå må jeg bare vente på brev fra sykehuset om at de er klar til å flytte ryggen min til framsiden :) Det kan ta et år eller to, men jeg KAN jo være heldig å komme inn litt før :)) Jeg skal i allefall tenke positivt, og være glad for at jeg har fått livet i gave igjen. Men uansett om jeg er aldri så positiv: Kreft er IKKE gøy!

18 kommentarer

Stakkars :/

Håper det går bra ! :)

Netteh - daddy's little girl

04.03.2011 kl.02:30

Oi.. Den var skremmende og trist å lese samtidlig. Fordi kreft er ikke gøy. Har hatt venner som døde pga det. Men bra for at ting har ordnet seg. Og får håpe det ALDRI kommer tilbake mer. Klem:) Ps: You rock!

mihr

04.03.2011 kl.02:39

Sant så sant! Kreft er ikke gøy! Vet ikke hva man skal skrive. God bedring? Lykke til? Håper det går bedre? Håper alt blir bra til slutt i alle fall:)

Fay Susann Gundersen

04.03.2011 kl.03:03

Har mistet både far,svigermor og tante i dette... og er livredd for at dette kan hende meg..

Jeg sender deg mange gode tanker <3

ANNE LILL

04.03.2011 kl.03:47

oi, er bra du virker ganske positiv da .. :)

man får bare tenke at det kunne gått verre .. :)

stå på!

milady

04.03.2011 kl.06:44

Vil bare si at du har vært utrolig sterk gjennom det hele! Og det ser ut som du har tatt denne sykdommen bra!

Heldigvis er du frisk igjen! Ønsker deg lykke til videre! :)

Inger J

04.03.2011 kl.07:42

Når jeg sitter og leser din opplevelse, så får jeg et inntrykk av at dette ikke er værre en og ha en revmatisk sykdom med mye dritt. Men så skal det igjen sies at ikke alle reagere like dan på sin sykdom.

Håper at du forblir like sprek frem over.
Aisssssh.. Yes its not anything to be so happy for.. God bedring

iiiversa

04.03.2011 kl.07:51

Du høres ut som en sterk kvinne, stå på! :)

Pia Bjørnsen

04.03.2011 kl.08:14

huff!

Marita

04.03.2011 kl.08:52

kjempe bra innleg! stå på :-D

ENGLEHJERTET

04.03.2011 kl.08:57

Nei, kreft er IKKE gøy! Mistet min kjære mor i fjor :(

Håper virkelig det vil gå bra med deg... Klem

muumimamma

04.03.2011 kl.11:19

Wow! Tusen takk for alle gode tilbakemeldinger! Jeg hadde ikke forventet at så mange skulle vise interesse for mitt innlegg! Blir helt rørt av å se at folk bryr seg uten engang å kjenne meg:))

Jeg føler meg ikke syk, og det har jeg ikke gjort i det hele tatt, så det gjør nok sitt til at jeg har klart å holde meg positiv gjennom det hele :)

Solkro

04.03.2011 kl.15:39

Du er en tøff dame:)

muumimamma

04.03.2011 kl.22:21

Solkro: Takk :)

muumimamma

04.03.2011 kl.22:45

Inger J: Ja du kan så si. Det kommer jo veldig an på hvor mye man blir preget av det. Jeg merket som sagt ikke så mye av sykdommen, annet enn at et bryst forsvant. Men det er det jo ingen som ser, protesene er veldig naturtro. Det som egentlig var det verste for meg oppi alt dette var å miste håret. Det var helt forferdelig. Nå er jo håret kommet nokså langt igjen da, og jeg er plutselig blitt krølltopp! Jeg har ikke hatt krøller før, bare litt fall, så det føles jo litt annerledes, kan man si :)

www.myGlam.blogg.no

05.03.2011 kl.17:11

en vennine av meg sin mor fikk og brystkreft men det ser ut som om det går veldig bra... og det å gå igjennom alt sa hun var værst. Og det virker det nesten på deg og. Får håpe du får akkuratt de puppene du vil ha :D

ble ihvertfall glad for å lese slutten at det ordnet seg. . :)

Solblom

07.03.2011 kl.19:26

Dette var en sterk historie å lese. Godt du er fokusert på det du har og det som går bra! Ellers kan man fort miste seg selv litt, tror jeg.

For meg har kreft vært noe jeg har "observert" på trygg og god avstand, men gode prognoser for å bli 100% frisk.Inntil ifjor. Da døde min svigermor av kreft - 5 uker etter hun fikk diagnosen. Så nå har jeg erfart at kreft ikke er noe man spøker med!

Synes forøvrig at du har gode innlegg, en blogg å like :)

Skriv en ny kommentar

muumimamma

muumimamma

48, Stavanger

Jeg er en typisk Muumimamma. Halvfeit kjerring med masse unger og en forkjærlighet for vesker! (PS: Nå er jeg ca 20 kg mindre feit enn da jeg opprettet bloggen :) Jeg vet ikke hvor ofte jeg kommer til å blogge, men av og til er det ting som bare er litt godt å få ut av systemet liksom.. Jeg tar gjerne imot venneforsepørsler, men da skal du ha interesse for bloggen min, og gjerne ha en blogg som jeg kan fatte interesse for også :) Hvis du bare er ute etter venner på vennelista som kan bidra til at du når topplista, trenger du ikke spørre meg. Vennskap skal være gjensidig... så var det sagt.

Kategorier

Arkiv

hits