Livet har ikke alltid vært en dans på roser...

Dette innlegget skriver jeg ikke for å få medlidenhet eller noe. Jeg har et godt liv. Dette er mer et forsøk på å kvitte meg med fortidens demoner, ved å skrive ned noe av det som har vært. Jeg har glemt mye, eller kanskje bare fortrengt det, men enkelte ting henger litt igjen i bakhodet. Og det har vært mye mer enn det jeg skriver om, men jeg kan ikke skrive alt, da blir innlegget en kilometer langt, sikkert...

Jeg begynner med da jeg var 19 år og nettopp hadde fått lappen. Hver helg var jeg sjåfør for en gjeng som likte å feste og ha det gøy. En helg tok vi oss en tur til sørlandet, og jeg fikk møte lillebroren til en av dem som var med i bilen. Jeg ble så forelsket! Etter den helgen ble det mye frem og tilbake til sørlandet. og etter noen måneder frem og tilbake, ble jeg gravid.

Vi fant oss en leilighet et par mil fra der jeg bodde, og lgedet oss til å bli foreldre. Men etterhvert begynte han å bli sur og tverr, og tålte mindre og mindre. En kveld jeg kom hjem fra en venninne, hadde han bygget opp et raseri jeg ikke hadde sett maken til. Han ropte og skrek til meg, beskyldte meg for det ene og andre, og kastet alt vi hadde av sko etter meg. Jeg ble mildt sagt sjokkert, noe sånt hadde jeg aldri opplevd før. Men inn måtte jeg, jeg kunne jo ikke sove ute. Der og da burde det ringt en varselbjelle, men jeg hørte den ikke. For han roet seg ned, og ba om unnskyldning og var veldig ydmyk.

Tiden gikk, vi ble foreldre, og gledet oss masse over den vesle tulla vår. Fremdeles kunne han bli bråsint, men det varte aldri lenge, han ble ikke fysisk, og det gikk fort over. Jeg ble hele tiden fortalt at han angret, og at det aldri skulle skje igjen.

Livet fortsatte, vi giftet oss, og etterhvert fikk vi også en liten gutt. Verdens skjønneste gutt! Da han var to år gammel, flyttet vi fra byen, til et sted langt ute på landet. Vi leide en gård, 2 km fra nærmeste nabo. Her var det ikke så mange som kunne se eller høre noe, og jeg tror han også fant ut det. Stadig vekk fant han ting å hakke på meg for, og dyttet meg hit og dit og skrek og bar seg når han ikke var fornøyd med ting. Etterhvert begynte han å dytte meg "litt hardt",, for at jeg skulle fortså hvor misfornøyd han var. jeg kunne gå med blåmerker rundt på kroppen, men det var det ingen som så, for det var jo under klærne. Jeg forsto ikke hvorfor han var sånn. Jeg gjorde jo alt jeg kunne for at han skulle ha det bra.

Etter hvert som tiden gikk, ble det lettere og lettere for han å ta ut sinnet sitt på meg, og jeg ble mindre og mindre inni meg, og ønsket å komme meg bort fra han, men det fikk jeg ikke lov til. Og han angret jo hver gang han hadde vært stygg.
Det verste var ikke egentlig ikke blåmerker eller noe. Det var det å bli konstant tråkket på. Jeg ble kuet etter alle kunstens regler. Den mentale mishandlingen, den som er usynlig. Jeg gikk på nåler hele tiden for ikke å gjøre noe som kunne gjøre han sint. Jeg ble hele tiden fortalt at jeg var dum og stygg og kunne ingenting. Ingenting jeg gjorde var godt nok, og alt jeg gjorde var en kilde til sinne. Og jeg trodde det var meg det var noe galt med. Jeg passet på at ingen kunne finne ut hvordan jeg hadde det, det var for flaut, for i selskap med andre, var han så snill og god mot meg.

Til tider, da det var ekstra ille, kunne jeg bli vekket midt på natten, og bli trukket ut av senga etter håret, og bli jaget ut nesten uten klær. Jeg pleide å nappe med meg et par sko og jakke på vei ut, så jeg ikke skulle fryse ihjel. Hadde alltid det lett tilgjengelig i gangen for sikkerhets skyld. Han truet meg med at hvis jeg kom inn, skulle jeg jammen få! Som regel sprang jeg bort, inn i skogen og gjemte meg, og når han så at jeg sprang bort, brølte han etter meg at jeg skulle bare våge å stikke av! Han tok med seg kosteskaft og sprang etter, og truet med at hvis jeg ikke kom tilbake skulle ha kjøre skaftet opp en viss plass på meg! Han kunne ta bilen og kjøre rundt på veien og lete etter meg, mens han lyste inn i skogen med en svær tusenmeterlykt for å finne meg. Jeg hadde funnet meg et sted han ikke visste om. Lenger nede langs veien, litt inne i skogen lå en hytte. Jeg kom meg selvfølgelig ikke inn i hytta, men utenfor sto et gammelt utedo, og der gjemte jeg meg, mange ganger. Det ble tryggheten min. Der kunne han ikke se meg. Jeg pleide å bli sittende der lenge, lenge etter at jeg så lyset bli slukket på soverommet. Så snek jeg meg hjem og inn, og la meg på sofaen for ikke å vekke han. Dagen etter når han sto opp lot han alltid som ingenting, og jeg turde ikke nevne noe heller.

Det hendte tilogmed at han plutselig gikk ned i kjelleren og hentet motorsaga, startet den, og sprang etter meg med den rundt i huset og truet med å kappe meg i småbiter. Bare helt plutselig, uten grunn, Jeg pleide å ende opp på badet, for der kunne jeg låse døra. Ganske teit egentlig, for han sto jo der med en motorsag, og kunne lett kommet seg inn. Men han gjorde det aldri.

En gang prøvde jeg virkelig å komme meg unna, helt unna. Mens han var borte en helg, fikk jeg arrangert sånn at noen kom og hjalp meg å flytte. Jeg hadde fått leid et hus noen mil vekke, og jeg tok med meg ungene og flyttet mens han var borte. Jeg fikk hemmelig adresse, og hemmelig telefonnummer... Nå kunne jeg slappe av litt. Jeg begynte å skrive dagbok, som jeg gjemte under madrassen i senga mi. Der skrev jeg ned tanker og håp. Men han klarte å få tak i telefonnummeret mitt. Det viste seg at det ikke var hemmelig, det sto bare ikke i katalogen. Så han ringte, og manipulerte, og klarte til slutt å få ut av meg hvor jeg bodde. Da han ko, var han veldig rolig, og angret sånn hvordan han hadde behandlet meg. Han gikk rundt i huset og skrøyt over hvor fint jeg hadde fått det. Det jeg ikke visste var at han fant dagboken min. Og den tok han. Han klarte etter 4 mnd å presse meg til å flytte tilbake. Fikk meg til å syns synd på han, stakkar, som var helt alene og hadde det så vondt. Truet med å ta livet av seg og alt det der..

Så var jeg der igjen, og nå skulle alt bli så mye bedre! , Og det ble det også, en stund.

I de årene vi var gift, var det bare jeg som arbeidet. Jeg var landbruksvikar, og jobbet på mange forskjellige gårder. Etterhvert begynte han å beskylde meg for å være utro, at jeg ikke jobbet på gårdene, men at jeg hadde meg til med bøndene jeg jobbet for. For i dagboken min hadde jeg skrevet om hvordan jeg skulle ønske at livet mitt var, at jeg kunne hatt det sånn som konene til de kjekke folkene jeg var i arbeid hos. Jeg sto utenfor og så hvor fint de hadde det. Og i hans øyne betydde det at jeg TOK deres plass og snek meg til å være sammen med dem. Jeg måtte begynne å ta med meg ungene når jeg skulle på jobb. Enkelte ganger måtte jeg opp i firetiden om morgenen for å rekke å bli ferdig med melkingen før melkebilen kom, og det var ikke særlig gøy å måtte dra ungene opp så tidlig. De ble med meg på jobb, og etterpå skyndte jeg meg hjem og fikk vasket dem og skiftet klær, så de kunne leveres i barnehagen uten å lukte fjøs.

Jeg ble gravid igjen, og fikk etterhvert enda en liten tulle. Da hun var 3 år gammel, toppet det seg helt. Og merkelig nok... i stedet for å være stygg med meg, ringte han til min far, og ba han om å hente meg, for han visste ikke hva han kunne finne på hvis ikke! Jeg tror nok både mine foreldre og mine søstre hadde mistanker om hva som foregikk hos oss. Far kom i allefall sporenstreks og hentet meg. Og der ble jeg værende til jeg hadde funnet meg leilighet. Jeg ble enig med han jeg var gift med at veslefrøkna skulle bo hos meg, mens de andre skulle bo hos sin far. Siden han aldri hadde vært stygg med ungene, var det helt greit.

Nå hadde jeg sluppet unna. Trodde jeg. Men etter at jeg flyttet, kunne han finne på å ta med seg ungene til alle døgnets tider, for å finne ut om jeg holdt på med ting han ikke likte, om jeg hadde mannfokbesøk osv.. han var overbevist om at jeg bare hadde villet bli kvitt han for å finne meg nye mannfolk... Han dukket opp fra intet, og sto og dundret på døra og  glante inn vinduene hos meg når det passet han. I og med at vi hadde fått oss internett før jeg flyttet, hadde jeg chattet litt med folk der ute i verden, og han var sikker på at jeg hadde masse kjærester der ute.  Så han måtte holde meg under oppsyn. 

Ungene var sammen hos meg annenhver helg, og hos han de andre helgene. Til slutt ble det til at vesla også flyttet tilbake til han, for hun savnet søskenene sine. Og jeg ble helgemamma. Nå hadde jeg fått nok av mannfolk, og jeg skulle aldri finne meg noen igjen!

Jeg fotsatte å chatte, han fortsatte å spionere på meg...  Men en kveld da jeg chattet, dukket det opp en morsom fyr. Vi fikk kjempegod kjemi, og da jeg rett etter jul hadde en ribbe i ovnen som jeg hadde fått av mor og far, fortalte jeg han at jeg måtte gå og se til ribba, bare vent litt, jeg er snart tilbake! *smattsmatt* det hørtes godt ut, var svaret jeg fikk. Jeg syns det var morsomt, og bare på gøy sa jeg at "bare kom du, det er mer enn nok til deg og." Og han overrasket meg med å spørre hva han skulle ta med seg! Tyttebærsyltetøy, svarte jeg, selv om jeg ikke trodde at han ville komme. Men han fikk adressen, og etter en stund kom han! Jegble ganske paff, må jeg si. Men vi hadde en kjempehyggelig kveld, og jeg koste meg masse!

Vi ble gode venner, og da jeg sa opp leiligheten min for å finne noe litt mer sentralt, og ikke klarte å finne noe likevel, tilbød han meg å leie hybelen hos han til jeg fant noe annet. Og sånn ble det. Dette er over 12 år siden, og fra å bo i hybelen, endte jeg opp med å bo hos han heller, mens hybelen ble bygget om til soverom for ungene. Han ble min redning. Etter at jeg traff han, har jeg innsett at jeg ER verd noe, jeg er IKKE dum, jeg KAN masse, , og alt som skjer er IKKE min feil! Gradvis har han bygget opp selvfølelsen og selvtilliten min, og vist meg at ikke alle menn er sånn som han jeg var gift med, for det trodde jeg en stund.

Ungene flyttet til meg for godt da den minste av dem var 8 år, og nå lever vi sammen som en normal velfungerende familie.

Etter at jeg flyttet, fikk jeg dagboka mi tilbake, men han hadde revet ut alt jeg hadde skrevet, for å ha "bevis" mot meg på hvordan jeg hadde vært. Han fortsatte å dukke opp i noen år her også, men etterhvert ga det seg, han måtte bare innse at jeg aldri ville komme tilbake. For nå levde jeg et godt liv, jeg hadde fått enda et barn, sammen med min nye samboer, og han var nødt til å gi slipp. Endelig er jeg FRI! Fri til å være meg, fri til å leve, fri til å like meg selv, til å ha det godt!

Jeg unner ingen å leve sånn som jeg gjorde. Selv om jeg bare har skummet overflaten i det jeg har skrevet, tror jeg nok de fleste som leser har fått et lite innblikk. og kan lese litt mellom linjene. Men det går an å komme seg ut av det. Og det har jeg gjort :) Jeg fikk litt hjelp til det, og hadde nok ikke klart det uten. Men her er jeg altså, et helt vanlig menneske, i en helt vanlig familie og lever et helt vanlig liv! Jeg er riktignok ekstremt mørkeredd enda, jeg går aldri ut døra alene etter mørkets frembrudd... og jeg får lett skyldfølelse hvis noe går galt, men bort sett fra det, er jeg akkurat der jeg skal være :)

19 kommentarer

24.05.2011 kl.12:40

Historien din rørte meg sterkt! Har aldri vært utsatt for lignende eller kjenner noen som har vært det. Du er en sterk dame - og takk for at du fant styrken din!

justinpain

24.05.2011 kl.13:21

Dette var en sterk historie og det gjør meg leit at du har fått oppleve noe slikt. Det sies at man ikke får mer utfordringer enn det man kan klare, men hvorfor skal noen få så mye mer utfordringer enn andre? Jeg er glad for at du kom deg vekk fra eksen og nå har ett godt liv. En klem til deg.

muumimamma

24.05.2011 kl.13:32

Anonym: Takk for det :) Som jeg skrev, dette var ikke noen fisketur etter medlidelse eller noe, jeg har det godt jeg :) Men kanskje andre som er i lignende situasjoner kan se at det går an å komme seg ut av det :) Og hvem vet, kanskje akkurat denne historien har gjort meg til den jeg er, uten den ville jeg kanskje aldri ha truffet min kjære :)

muumimamma

24.05.2011 kl.13:33

justinpain: Ikke vær lei for det :) Tenk på alt det gode jeg har fått etterpå :)) Takk for gode ord, og klem tilbake :))

justinpain

24.05.2011 kl.13:38

Joda, og det skulle bare mangle, alle fortjener og ha det godt. I motgang blir en sterk og det tror jeg stemmer også.

I gode og onde dager!

24.05.2011 kl.14:48

Men stakkar deg hvordan har du kunnet komme deg igjennom alt dette og fremdeles være menneske. Jeg hater vold, finnes ingen unnskyldning, men så bra å høre at du har det fint nå. Dette var sterkt gråt litt på dine vegne jeg. SEnder deg en stor trøsteklem selv om du har det fint nå...

muumimamma

24.05.2011 kl.16:16

Siv Svanem.: Nei, det er klart, det finnes ingen unnskyldning, og jeg har ikke tenkt å unnskylde han heller. Men tross dette, så hadde vi fine stunder også imellom, det må kanskje være sagt. Dette var ikke noe som skjedde hver dag, slik mange andre kanskje opplever, men likevel var det jo vanskelig å vite når og hvorfor det ble sånn.

Jeg syns ikke synd på meg selv, for jeg har det jo godt. Jeg har egentlig mye mer vondt for de som ikke klarer å komme seg ut av sånne forhold.

Jeg prøvde egentlig bare, for min egen del, og for andre i samme situasjon, å få satt ord på det, og vise at man klarer det, om man bare vil det nok :)

a4liv

24.05.2011 kl.20:53

Så utrolig sterk du har vært som har kommet deg gjennom dette :)

Morline

25.05.2011 kl.00:39

Der tok du meg jammensanten på sengen vennen - En utrolig sterk historie som er utrolig flott skrevet. Så enkelt, men likevel en tekst som sier så mye. Utrolig sterkt og lese det, men jeg ser og vet at du er kommet styrket ut i fra det. Livet gir oss noen skikkelige lærepenger av og til, men klarer man og ta med seg noe positivt ut fra det negativet kommer man langt - og du er kommet utrolig langt - Unner deg all mulig lykke videre i livet

Ken

25.05.2011 kl.00:40

Hei Karin

Sterk historie, jeg var ikke klar over at du har hatt det slik i ditt liv. Er uansett glad for at du idag lever et bra liv med din familie! Takker også for støttende ord på Shanice sin blogg :-)

Ken

muumimamma

25.05.2011 kl.00:48

Ken: Takk for det :) Sånne ting skjuler man i det lengste når man står midt i det. Jeg har i grunnen vært forholdsvis åpen om det i etterkant, men det blir vel ofte sånn at når slekta bor langt borte har man ikke så god kontakt med dem som man kanskje burde. Jeg ble så lei meg når jeg fikk greie på at Shanice har kreft. For jeg vet så godt hva hun må gjennom, hvor fælt det kan være, jeg har jo nettopp vært der selv. Det er ikke rettferdig at en 16-åring må gå gjennom noe sånt. Krysser alt jeg har av fingre og tær for at hun skal bli frisk :)

muumimamma

25.05.2011 kl.00:50

Morline: Takk takk, Linemor! Håper du tillater deg selv å la dine ord gjelde deg selv også :) Så mye vondt som du har vært gjennom det siste året, så håper jeg virkelig at du kan ta med deg noe positivt ut av alt det negative :) Stor klem til deg!

muumimamma

25.05.2011 kl.00:51

a4liv: Takk takk, det har vært tider jeg ikke har følt meg så sterk, akkurat, men styrken har vel mer kommet i etterkant, tror jeg :)

magnhild

26.05.2011 kl.19:32

HEI HEI JA dette var sterkt ,flik du er som har kommt deg ut av dette ,kunne ha gått heilt galt,hadde bare andre som er i samme situasjon ,sett og tatt motet til seg ,slik du gjorde ,for lett er det ikke,jo alle er vi verdt noe ,og har rett på og ha det bra,ser du har det bra i dag ,flotte turer har dere vert på .men av og til dukker det opp det som ein har opplevd ,det er vanskeligt og unngå,men da må ein prøve og sentre over på noe posetivt,trur du er flink der ,som du seier så kommer styrken i etterkant ,men du var sterk da du kom deg ut av dette.Ønsker deg alt godt.KLEM fra MAGNHILD.PS,no har eg lakt ut bilde av det "certifikatet" eg fekk på Hamningberg,på blogspoten min,

muumimamma

26.05.2011 kl.19:44

magnhild: Takk, Magnhild, det kan være gøy å se hvordan det ser ut, men da må du legge igjen en link til meg. Det er litt vanskelig å gjette seg til hvilken bloggadresse du har. Prøvde meg med magnhild.blogspot.com, men da kom jeg til ei dame fra Trondheim. Går ut fra at det ikke er deg...

LilleVinkel

26.05.2011 kl.23:48

Utrolig sterkt å lese, kjenner det i hele meg.....takk for ordene dine, de betyr mye for meg....

muumimamma

27.05.2011 kl.00:03

LilleVinkel: Takk til deg også. Det betyr mye for meg også med tilbakemeldingene som kommer :)

magnhild

27.05.2011 kl.02:07

TRUR DET ER denne ,http:// joolmag45.blogspot.com

muumimamma

27.05.2011 kl.07:42

magnhild: Det var jo kjempefint sertifikat. Jeg klarte ikke å kommentere innlegget ditt, for jeg har visst feil type kontp eller noe. Men jeg kan jo lese litt i bloggen din for det ;)

Skriv en ny kommentar

muumimamma

muumimamma

48, Stavanger

Jeg er en typisk Muumimamma. Halvfeit kjerring med masse unger og en forkjærlighet for vesker! (PS: Nå er jeg ca 20 kg mindre feit enn da jeg opprettet bloggen :) Jeg vet ikke hvor ofte jeg kommer til å blogge, men av og til er det ting som bare er litt godt å få ut av systemet liksom.. Jeg tar gjerne imot venneforsepørsler, men da skal du ha interesse for bloggen min, og gjerne ha en blogg som jeg kan fatte interesse for også :) Hvis du bare er ute etter venner på vennelista som kan bidra til at du når topplista, trenger du ikke spørre meg. Vennskap skal være gjensidig... så var det sagt.

Kategorier

Arkiv

hits